Takk til Steve Jobs

Datamaskiner er kompliserte greier, og mange ting kan gå galt underveis. Selv om jeg er glad i teknikk og datakode, foretrekker jeg selv å bestemme hva jeg skal knote med.

Derfor er det en lettelse at det siste 10-15 årene har gitt oss mye mer stabile maskiner, så vi kan bruke mindre tid på knot, og mer på nyttig eller uyttig arbeid. Slik har det ikke alltid vært - selv om vi hos FT&B kan prise oss lykkelige for å tilhøre grafisk bransje der livet har vært littegrann enklere - og ikke så lite morsommere - takket være Apple computers.

Framnes Tekst & Bilde as har eksistert nesten like lenge som Apple - og i det meste av vår vår historie har arbeidsforholdene vært sterkt preget av produkter fra det firmaet Steve Jobs og Steve Wozniak var med og startet seint på 70-tallet. Produkter som har prioritert brukeropplevelsen høyere enn mye annet.

Da vi fikk våre første Macintosh hos Framnes Fotosats i 1989 (en IIci tror jeg) hadde vi allerede flere PCer i hus, sammen med et dedikert satssystem fra CompuGraphic. CompuGraphic var tungt, dyrt og vanskelig. Det kunne i utgangspunktet gjøre én ting: lage pen tekst på papir. Scannere veide flere hundre kilo – og bildebehandling var noe man gjorde på dyre, dedikerte systemer. PCene våre kjørte DOS, og vi brukte dem til bearbeiding av tekstfiler i BASIC, enkle databasekjøringer, og til egentrening i programmering. Windows 3, som var det første reelle alternativet til MacOS var ikke funnet opp ennå. Macen derimot – den hadde grafisk grensesnitt – med vinduer, mapper, ikoner, mus og grafiske programmer der vi kunne SE resultatet av det vi gjorde. En eventyrverden i forhold til datidens PC-alternativ fra Bill Gates.

Som Mac-bruker med ansvar for mange maskiner som skulle fungere gjennom hele 90-tallet var det nok av utfordringer: nettverk, skjermkort og RAM-brikker holdt en helt annen standard enn i dag, og skrutrekker var obligatorisk på skrivebordet. Allikevel var livet med Macintosh en fryd i forhold til hva som skulle til for å holde 10-15 PCer gående på denne tiden.

Apple hadde da som nå et "lukket" system med streng kontroll over maskinvare og operativsystem. Du kunne riktignok oppgradere skjermkort, nettverkskort, harddisk, minne og annet, men med med ganske reduserte valgmuligheter i forhold til PC-brukerne. Men samtidig var det dette stramme regimet som gjorde det mulig å holde et firma som var helt avhengig av datamaskiner gående. Vi var en gjeng vanlige mennesker, uten noen IT-avdeling til å ta seg av korrupte drivere, inkompatibel harware, virus, uforståelige feilmeldinger og all annen elendighet som rammet en stakkars pc-bruker på den tiden.

Apple leverte maskiner som ganske enkelt fungerte, og Macen hadde – ikke minst – et enkelt grensesnitt, som så ti ganger bedre ut enn det stygge, rotete og grelle Windows-alternativet som fantes på den tiden. Det kunne se ut som om det bare var Apple som forstod at godt design og god brukervennlighet er mer eller mindre samme sak i praksis.

Mot midten/slutten av 90-tallet var Mac-brukerne virkelig en perifer gruppe. Uforståelig nok foretrakk "alle" normale mennesker å slite med PCene sine, og det fantes en en massiv hets om hvor lukket, sær, dustete og treg en Macintosh var. (Hetsen lignet faktisk ganske mye på den som kommer fra de mest ihuga iOS-haterne i dag.) Som Lykkelig Macbruker var det egentlig bare å tie still og la PC-folka holde på i sin verden. Kritikerne så tydeligvis ikke verdien av å ha et dataverktøy som lot deg konsentrere deg om det kreative og glemme teknikken. Vi kunne ikke tenke meg oss å bytte til noe som fortonte seg som et opplagt dårligere alternativ, og selv trengte jeg ikke en ekstra hobby som datamekker, men et system med maksimal oppetid som gjorde det morsomt og enklest mulig å utføre jobben min.

Mot slutten av 1999 begynte vi å ane konturene av det som skulle bli OS X, og livet som Macbruker ble straks enda noen hakk morsommere. Steve Jobs var tilbake fra sitt eksil og hadde allerede gitt oss den første iMacen i 1998 (entusiastisk forhåndsbestilt). Med seg i bagasjen hadde Steve også restene av sitt geniale tapsprosjekt NeXT som endte som første offisielle versjon av OS X i 2001. OS X var en revolusjon innen operativsystem – selv om både fonter og programvareoppdatering bød på en nok av utfordringer når det skulle innføres i vår produksjonsflyt. Apple hadde valgt å kaste ut sitt gamle OS med smått og stort, men la samtidig malen for hvordan et moderne grensesnitt skulle se ut og fungere. Det tok MANGE år før Windows kunne vise noe som var en halvgod etterligning av OS X. (Men da stadig bygget på traurig, gammel Windows-teknologi.)

En stabel gamle Macer på vei inn i pensjonisttilværelsen midt på 2000-tallet. Flere av disse hadde da surret og gått med forskjellige oppgaver i 10 år.

Tiden som kjent gått, og vi har fått iPod, iPhone, iPad og iOS, i tillegg til stadig bedre – og mye kulere – datamaskiner enn det noen konkurrenter har fått til så langt. På jobb er vi 100 % på Mac i dag, med Mac mini, Mac Pro, iMac og MacBook Pro i mer eller mindre døgnkontinuerlig drift. Dersom vi skal se framover, er det klart at Apple har lagt mye av malen for hvordan vi vil publisere også i fremtiden. Vi vil garantert måtte forholde oss mye til både iPad og diverse Android-baserte etterligninger de nærmeste årene.

Det er selvfølgelig mye å mene om Apples politikk når det gjelder kontroll, binding og proprietære løsninger, men en (av mange) ting skal de uansett ha: Det funker! For oss som ikke trenger en ekstra plundrehobby, men et verktøy vi kan bruke kreativt og produktivt – med maksimum morro og minimum knot, har Macintosh vært en gave de siste 20 årene. … Og det meste av dette kan vi antagelig takke en helt spesiell kreativ kotrollfreak for: Thank You Steve Jobs!